Kun en forbiående tristesse

I dag er allting glemt. Full fart, lek og action fra morgen av. Her lå halve huset i oppkastsjuka, så det ble lite oppmerksomhet viet lille dunderklumpen utover formiddagen. Vår syntes det hele var fryktelig kjedelig! Hun hadde jo endelig begynt å få opp farten igjen. Nakkestivheten var historie, matlyst upålagelig, men menneskene var ganske dumme. Men, vi kviknet til, i kveld orket vi å være ute med henne, og hun har jo lært å leke gjemsel. Med Wilja var jeg vant til at JEG gjemte meg, og så skulle hun finne oss. I kveld raste Vår rundt i sånn rotte-stil, du vet, når bakbeina løper bittelitegrann fortere enn frambeina, så hele ryggen står som en kul opp. Rundt og rundt løp hun, til hun plutselig stilte seg helt musestille bak en busk. Og ble så glad da jeg fant henne. (Akkurat som da jeg blir overstrømmende glad for at Wilja finner meg når vi leker...) Superlykkelig! Ny runde med rotteracet, og så stod hun dørgende stille, bak en stein denne gangen. Jeg avventet litt, men fant henne da til slutt... Jeg tror hun syntes jeg var virkelig flink. Bare øyebryna og toppen av ørene stakk fram mens hun forventningsfullt tittet etter om jeg skulle klare å finne henne denne gangen. En skikkelig skøyer.



Jeg ser deg nok...

5 uhell inne i dag, men vi skylder kun på oss selv, som har ligget med hangover etter en turbulent natt...  Det har vært 2 tørre netter og ingen uhell i går. Jeg tror hun noen ganger har det så gøy ute at hun rett og slett glemmer å gjøre det hun skal. Nera får belønning når hun har vært flink. Men hun har nok gjennomskuet opplegget, for i følge farmor var de ute med henne 4 ganger en morgen. Hun piper og viser at hun skal ut. Og setter seg så rett ned for å få godbiten sin.

Ronja har vært på valpekurs i helgen. I følge Wence var hun visst ikke så veloppdragen som de trodde... Hun har også vært hos veterinær, der forsøkte hun å sjarmere alle hun møtte. Vi vet jo alle hvordan en labrador logrer nå, alt fra bak ørene er i heftig bevegelse.Og dette ble demonstrert til fulle. Ronja veide 9,5 kg nå. Jeg tror det er rundt der de ligger alle, unntatt Guinness, mest trolig, han var vært den største fra dag en. Vår veier ca 9, Nera 9,9. Rocco har og vært og fått vaksinen sin, så i går satt Erik og bare ventet på alle bivirkningene... Jeg håper de slapp de helt store, hvertfall. Rocco veide 9,6 kg.  Han har også vært på valpekurs, lært masse og er også en sjarmør av klasse. Så flinke dere er, valpekjøpere! Stå på!

En dag litt senere nå tenkte jeg å skrive noen ord om flått. Det er noe skikkelig herk, og det kan være nyttig å få noen tips og kjøreregler i så måte.

Auauauau!

Huttetu. Nera og Vår har møttes i dag og hatt det skikkelig gøy! Jeg tror nesten Nera kjente seg igjen, hun løp rundt og undersøkte, og hun lydde min innkalling, to kjappe plystresignal. Hun har jo vokst noe formidabelt, hun også. Anledningen for besøket var vaksinering ved 12 uker. Etter en halvtimes tid med hemningsløs lek og slåssing i både med og motbakke, var det tid for et lite stikk og noen nesedråper. Det gikk overraskende bra for begge to.

Men i kveld... Akk og uff. Og auauau... Vår har så fryktelig stor selvmedlidenhet. Det gjør vondt i nakken. Vi kan ikke klappe henne der uten at hun hyler til. Enten har det blitt en liten reaksjon ved stikket der vaksinen ble satt, ellers så har hun og Nera herjet så hun har fått nakkekink.

Som en generell info nevner jeg at mange valper kan få en dag eller to med litt feber etter vaksinen sin. Noen får litt nedsatt matlyst, blir litt stusselige og nedstemte et par dager. Dette er helt normalt. Noen får også milde forkjølelsessymptomer, nysing, litt hoste og rennende nese. Andre bivirkninger, som sjokk er veldig sjelden og oppstår de første minuttene etter vaksinen er satt. De fleste dyrleger-og dyreeiere-har så mye å prate om, at denne tiden tilbringes enten på undersøkelsesrommet eller ved skranken. Noen få ganger har jeg hørt om tydeligere sykdomstegn, som diare, alvorlig hoste osv. Da behandler man symptomene, og de vil gå over etter hvert. Slike mer alvorlige tilfeller skal vi veterinærer rapportere til Statens Legemiddelverk. Noen hunder kan få en kul der stikket ble satt. Igjen en ufarlig sak. Dersom det blir en stor og væskefylt klump der, stikk til veterinæren og få sjekket om det kan være en verk som har kommet.

Det er veldig viktig å vaksinere hunden din. I Norge har vi lite farlige sykdommer på hundene våre, nettopp fordi vi har en  generelt god rutine for vaksinering. I en verden med åpnere grenser og mer farting av både folk og dyr, skal man ikke ta noen unødige sjanser. Regelverk er til for å følges, anbefalinger er gitt i den hensikt at de skal tjene oss og beskytte oss. Skal du ut og reise med dyret ditt, sjekk alltid opp gjeldene regler for ut- og innfart. Disse forandres av og til i takt med smitterisiko i andre land og sykdomsstatus i vårt eget.

12 uker!

Jeg regner med at den lille valpen din som bare var søt og forsiktig, har blitt en skikkelig smårampete kloregnager nå. De fleste av dere har hatt babyen i hus i 3-4 uker nå og har blitt skikkelig kjent.
Nå er det tid for ny vaksine. Denne er det viktig at valpen tar. Nå blir den vaksinert mot kennelhoste, valpesyke, smittsom leverbetennelse og parvo, en skrekkelig diare og oppkastsykdom. Dere kan godt gi en ormekur til nå, det er mest trolig ikke nødvendig, men sånn for sikkerhets skyld er det trolig ikke dumt. Man pleier å anbefale en veterinærkontroll senere, mellom 7 og 9 måneders alder også. Dette for å blant annet sjekke vekt, at tennene løsner som de skal og evt ta opp ting dere lurer på. På den kontrollen skal den ikke vaksineres. Neste vaksine er et år etter den nå, ved ca 15 måneders alder. De av dere som har hatt hund før, husker kanskje på av det var ved ett års alder, men det er altså forandret nå. Vaksinen pleier å gå veldig greit, de fleste valpene kjenner ikke stikket i det hele tatt.

Om en 14 dagers tid regner jeg med at det begynner å falle ut noen små tenner. Dere merker kanskje allerede en trang til å finne gode ting å gnage på, som sko, bordbein, fjernkontroller osv. La gjerne valpen få tyggepinner, griseører osv, dette er gode ting når det klør i gummer. Bruno her har 19 par sko på samvittigheten, men det er vel dumt å la det gå så langt. Eddikvann på spruteflaske virket bra da Wilja følte trang til å kopiere bragden. Mulig vi luktet mer enn vanlig surt på beina en tid, men det virket mot gnageren.

Nå følger en liten presentasjon av jentene i kullet også.

Ronja

Skal bo i Kristiansand hos Wenche og Espen. De har katt fra før, men den var ikke så flink til å være med mor på løpeturer, så de hadde lyst på en hundevenn og. Ronja kommer til å blir koset og dullet masse med, det er to barn i familien som har gledet seg til å få en valp i huset, og de løper hjem fra skolen i matfriminuttet for å lufte henne. Hun bor sentralt og kommer til å treffe masse andre hunder.

Frøken

Drammensjenta. Linn Kristin og Andreas har både blitt tante og onkel og valpeforeldre i vår. De tar en "Lars Monsen" rett som det er, ligger ute i telt i en uke eller padler og går turer. De er glade i å fiske, men som retriever-eier kan det by på visse utfordringer. Av egen erfaring vet jeg at dupp eller flue trigger retrieverinstinktet... Her må man passe seg så man ikke får en labrador på kroken...

Nera

Bor hos Roger i Drangedal. Jeanette på 14 synes det er supert med valp, selv om den biter til hun blir både rød og sprø. Bestefar er ivrig o-løper og trenger treningskamerat, ellers trenger alle der en skikkelig kosehund. Bestefar og bestemor låner både Nera og Jeanette når Roger er i nordsjøen. Nera selv takler den delte omsorgen bra. Nå gleder alle seg til sommer og større valp og lengre turer i skogen.

Nala

Bor i Stavanger hos Marianne og familien. Vi hadde Nala her tre uker lenger enn de andre valpene, og det har vært veldig trivelig. Nala skal bli familiehund og turkompis, løpevenn og kattejager. Husets sære abysiner kommer nok til å holde en mer enn høflig avstand. Nala er en sosial og menneskeglad liten venn som logrer med hele kroppen når hun møter folk. Det spiller ingen rolle om de er kjente eller nye for henne. Alltid like stas. Store hunder er litt skumle når man er så liten. Kanskje det blir litt retrievertreneing også etter hvert.

Mille

Det var litt navneforvirring i starten, så Sally er Mille... Har blitt en liten Oslo-dame. Hun skal bli skikkelig jakthund. Søren er helt jaktgal og vil trene henne til all mulig jakt, hvis han klarer det. Hos Søren har det vært hund i mange år, så han vet nok å få det til. (Apporterende elghund... Vel. Eh...) Ellers er det flere i familien som vet å sette pris på det nye medlemmet. Husets voksne sønn måtte være med mor og far og hente henne og ble, selvfølgelig, helt betatt.

Vår

-er vår. Det blir jo henne bloggen mye kommer til å handle om senere. Selvfølgelig en helt fantastisk valp...

 Det begynner også å bli tid for å prøve å bli stuerein. Vi har ikke klart det her i huset, Vår har definert rommene oppe som ute, og her oppdager Kari Elida både det ene og det andre på den verste måten... Tålmodighet, tålmodighet.

De endelige registreringsskjemaene er nå sendt til Norsk Kennelklubb. Når de har saksbehandlet fra seg der inne, kommer en stamtavle i posten til dere.