Vekter

I går kveld ble alle valpene veid igjen, og alle legger på seg. De har altså matvett. Og når de har spist, legger de seg rolig til å sove. Tre av dem ligger nesten alltid i haug, en gul tispe ligger alene langs den ene vegge i kassen. De krawler rundt og søker lukten av Wilja når hun har vært ute av kassen for å spise litt eller lufte seg. De kan ikke så mye enda, men luktesansen er absolutt til stede. Så perfekt programmert til å overleve som nettopp hund. Og med slike nydelige små neselyder når de ligger og dier. Vi har ikke klart å se de helt store forskjellene på alle enda, men noen små detaljer skiller noen av dem.
Svart tispe: 510 g
Svart tispe: 500 g
Gul hann: 360g (Denne kalles mini/minsten)
Gul tispe: 520g -svarte tredeputer
Gul tispe: 510 g
Gul hann 500 g
Gul tispe 500 g -svarte tredeputer

Vi har tittet etter andre kjennetegn, som hvitt i brystet, hvite labbeflekker og ulik farge, men det er ikke så lett å se enda. Wilja liker dessuten ikke at ungene løftes fra kassen. Da er hun så bekymret, ser helt fortvilet ut og prøver å dyttet valpen ned til seg igjen. Vektene må nok tas med en klype salt, for jeg veier dem bare på den vanlige kjøkkenvekten min, og hvis valpen er litt urolig, hopper viseren opp og ned. Men alle kan se at det er en vektøkning i gjengen!
Når jeg får blitt litt bedre venner med ny data og gammelt kamera, skal det komme flere bilder.

Resultatet

Da er valpene talt, sortert og kjønnsbestemt. Totalt 7 ble det, litt færre enn ved de forrige kullene, men for Wilja tror jeg dette er nok. Nå er det pupper nok til alle, mer mat på hver og mindre å passe på. Det er kanskje alderen som viselig nok innretter seg slik, tenker jeg. Fødelsen gikk som følger:
03.35: Gul hann, 460 gram
03.45: gul tispe, 500 gram
04.12: svart tispe 420 gram
05.00: svart tispe 500 gram
06.54: gul tispe 420 gram
07.51:gul tispe 420 gram
08.54: gul hann, 300 gram.

Navnetema kommer til å bli noe irsk, da Copy, pappaen, er irsk. Elver eller grevskap kanskje. Artister eller grupper? Jeg synes Bono er et fantastisk hundenavn. U2 også, egentlig. Liffey er jo brukbart. Vi går noen runder på det her på huset først. Valpene kommer til å få et navn som blir stående på stamtavlen her hos meg. De nye eierene må kalle hunden sin hva de vil, men for å få forhåndsregistrert dem i kennelklubben, må jeg sette et navn på dem her hos oss. Kanskje er navnet til å leve med, kanskje ikke. Til informasjon: Da vi bestilte Wilja, fortalte oppdretter Marie at hun kom til å velge navn fra Peter Pan til akkurat det kullet. Alle hennes kull hadde navn fra eventyr. Vi grublet litt på det og fant ut at Tingeling eller Wendy, det kunne vi saktens leve med. Men det ble Wilja hun heter hos oss. Hvorfor det? Tja. "Kastrulälva" (Kjelealven) er litt tungt i det daglige... 

Jesp. Det har vært en lang dag...

Så er vi i gang!

Første valp ute halv 4 i natt. 5 stk så langt, kjenner minst en til inni der. Men det virker som om hun har en velfortjent pause nå. Halvannen time siden forrige valp. 1 gul hann først, så en gul tispe, deretter to svarte tisper og så en gul tispe. Vekter på mellom 420 og 500 gram. Alle fem har vært i matfatet allerede, de kråler rundt med gryntelyder og små pip. Jeg har rigget meg til å ganggulvet med saccosekk og kaffekopp og sitter i grunnen her og tar livene som de kommer. Ps: Ingen av dem har hvitt bliss eller er svarte over ryggen, bortsett fra de svarte, da. Men de er helsvarte. Og aldeles perfekte, alle sammen!!!

Dag 60

Vaner og uvaner...
I drektigheten har Wilja vært så harmonisk og god, rolig og avslappet. Med en verdighet en dronning kunne misunne. Helt til nå. Nå har verdens flotteste hund blitt til et pesende stressdyr, og verdens flotteste sted har blitt i en jord/sandgrop under en stor steinhelle vi har som trappetrinn opp til verandaen. Verden er plutselig et kaotisk sted man må gå rundt og pese i, og vi menneskene er noen raringer som ikke forstår at en hund må da fritt kunne velge hvor den skal ligge. Hvorfor lager disse menneskene en kasse på gulvet, fylt med tepper og sengetrekk som ingen lenger gidder å bruke? Wilja gidder heller ikke bruke dem, de er simpelthen ubrukelige... Sandgropen derimot... Verdens flotteste sted, der den store steinhellen ligger og vipper etter massiv utgravning de siste par døgnene. Ulykke? Nei, det kan ikke skje vel? Wilja fatter ikke at noen kan være redd for at hun skal legge seg til under der.
Det kommer litt slim i kveld, uro, masing, men det er alt så langt. Vi er så spente, alle sammen. Og Wilja får bare frustrere seg over hvor lite vi forstår. Sukk, sa hun og sank, (les trykket seg), ned i den lille blå hundekurven mens hun sender den store kassen et skrått blikk. Og drømmer om en herlig grop med sand, jord, kattebæsj, småstein og med en vippende diger stein til tak.

Ull og tull!

Alt hadde gått bra. Valpene hadde kommet, og Wilja hadde det fint. Tiden var kommet for å beundre de små skapningene. Det skulle bli både gule og svarte denne gangen. Jeg løfter opp en. Den er merkelig svart over ryggen, som en harehund. Hvitt bliss hadde den også. Fortvilet ser jeg på de andre. Det er både gule og svarte, ja, da, men de aller fleste av dem har denne mørke fargen over ryggen og varierende grad av hvitt. Bare en ser nesten ut som den skal. Fortvilet synker jeg sammen. Hadde Wilja klart å treffe en finsk støver? Vi som hadde passet så godt på og all ting! Det var simpelthen bare ikke mulig, var det? Svetten perler ut på kroppen. Hva vil de stakkars valpekjøperne si? De som har sått på liste i flere måneder og ventet på nettopp en renraset jaktlabrador? Hvordan i alle dager skulle jeg få forklart fadesen? Hvem vil egentlig ha en blanding mellom jaktlabrador og finsk støver, og hvordan ville de bli som store? Losende retriever? Apporterende harehund? (Enda godt ikke det var en omstreifende elghund som hadde stukket innom...)
Hjertet banker, og frustrasjonen holder på å kvele meg. Dette som kanskje var det siste kullet til Wilja, hvordan i alle dager kunne dette ha skjedd? For en fryktelig tabbe, rett og slett!

"MAMMA!!! Det er en dame som ringer og sier at sauene er på veien." Helt i ørska setter jeg meg opp. Dynen ligger klam inntil kroppen, og hjernen befinner seg på et rart sted der den ikke helt har kontakt med seg selv. "Hæ?" Anna Helena, husets minste men desidert størst morgenfugl står i døren inn til soverommet og ser oppgitt på meg. "Sauene er på veien, mamma." Jeg hiver dynen til side og setter meg opp. Langsomt glir drømmen dit den skal være, bak i bildet, ut av tilstedeværelsen, og den virkelige virkeligheten innhenter meg. Takk dame, takk Anna. Takk sauer. Føttene mine møter furugulv og forflytter seg. Nede i gangen kommer en temmelig høggravid Wilja varsomt logrende mot meg, og jeg klapper henne over den brede ryggen. Enda over en uke igjen. Ingen svartryggete valper å se noe sted... 

Mens jeg kjører opp og ned riksveien for å se om det er tegn etter de omstreifende ulldottene, greier jeg ikke opparbeide noe nag til de morgenfriske dyrene. Heller ikke da de, etter halvannet døgn på rømmen, vekker meg, nesten like tidlig og går og gresser utenfor vinduet mitt som om ingen ting hadde hendt. For egentlig var det jo ingen ting...

                           ***

Til dere alle: en liten oppdatering om Wilja:
Alt går kjempefint. Hun har ti dager igjen, men hun har blitt så stor at jeg ville ikke bli forundret om hun nedkommer litt før termin. Hun ble parret 27. og 29.mai, så etter boka skal hun da ha termin mellom 29.og 31.juli. (63 dager) Hun virker harmonisk og rolig, glad, egentlig. Jeg har gått over til et fôr med mer energi nå, for å sikre at hun har mat nok til både seg selv og valper og til god melkeproduksjon etterpå, men hun er ikke så glad i dette, så nå frister jeg med litt ekstra kjøttdeig, en klatt yoghurt eller en sauseskvett hvis jeg har. Da går det ned. Hun går små turer, men jeg har henne ikke med på tre timers turorientering lenger... Akkurat nå passer vi Nero og Balto, to av gutta fra 2013-kullet. Det er mye hund her om dagen, men det er trivelige gutter. Wilja var litt muggen på dem den første dagen de kom, men nå har de funnet en ordning og kan til og med snuse og logre til hverandre. Hvis en av pubertetsbøllene vil prøve seg, setter hun dem bestemt men kun verbalt på plass. Hun er jo tross alt sjefen!
Nå får vi bare stå løpet ut. Vi gjør så godt vi kan, både Wilja og jeg. Oppdatering kommer!!!